Kapittel 3
Trollet i Blåfjellet
Blåfjellet var det største fjellet Halvor hadde sett. Det reiste seg rett opp fra skogen, blått og kaldt, med tinder som stakk opp i skyene. Ved foten av fjellet lå det en stein så stor som en låve, og bak steinen hørte han det: et sus, et brus, som en storm som var stengt inne i en kiste.
Ved siden av steinen lå det to hauger med snø. Halvor gikk bort og børstet på dem, og under snøen lå brødrene hans. De sov. De var stive av kulde og snorket så de hvesset, men de levde.
– Per! Pål! ropte Halvor og ristet dem.
Men de våknet ikke. Det lå rim i øyenvippene deres, og det var som om de var blitt trollbundet.
Da gikk Halvor bort til steinen og banket på.
Det rumlet og drønnet inne i berget, og så ble steinen rullet til side, og ut kom trollet.
Det var så stort at Halvor måtte bøye hodet bakover for å se ansiktet. Det hadde en nese som en kålrot, ører som to stabbur og et skjegg av mose og lyng og småbusker, der det bodde en hel familie av ekorn. Og magen! Magen var så rund og stor at den nesten ikke fikk plass i fjellåpningen, og fra den kom det en underlig lyd: et sus og et brus, som når vinden går gjennom en skog.
– HVEM BANKER PÅ DØRA MI? brølte trollet, så snøen raste fra trærne.
– Det er meg, Halvor, sa Halvor. – Det er brødrene mine som ligger der.
Trollet snøftet. – Den ene ville slåss med meg. Den andre ville lure meg. Nå får de sove til jeg blir sulten. Hva vil du? Vil du slåss, eller vil du lure?
Halvor tenkte på hva kona hadde sagt. Han trakk pusten.
– Ingen av delene, sa han. – Jeg vil spørre hva du ønsker deg.
Trollet ble så forbauset at det satte seg ned, rett i snøen, så det ristet i hele fjellet.
– Hva jeg ØNSKER meg? sa det. – Det er det ingen som har spurt meg om før. Ikke på tusen år.
Det klødde seg i skjegget, og ekornene klaget.
– Jeg ønsker meg, sa trollet langsomt, – å le. Én eneste gang. Alle andre ler. Fuglene ler når de synger. Bekken ler når den renner. Selv vinden ler når den farer gjennom trærne om våren. Bare ikke jeg. Troll kan ikke le. Vi er laget av stein, og stein ler ikke.
– Er det derfor du tok sønnavinden? spurte Halvor.
Trollet ble litt flau. – Jeg tenkte at hvis jeg slukte den, så kunne jeg kanskje lære det. Vinden ler jo så fint. Men nå ligger den bare her i magen og suser, og jeg har fått vondt i ryggen av å holde den inne, og jeg har ikke lært å le i det hele tatt.
Halvor satte seg ned i snøen ved siden av trollet. Han tenkte seg lenge om.
– Vet du hva, sa han til slutt. – Jeg tror ikke at man kan lære å le av å holde noe inne. Jeg tror man ler når man slipper noe ut.
– Hva mener du?
Halvor tok fram flaska. Den grønne glassflaska fra kona ved veikrysset.
– Jeg vedder på, sa han, – at du ikke klarer å puste så mye luft inn i denne flaska at korken spretter ut.
Trollet lo nesten. Ikke helt, men nesten.
– DEN der? sa det. – Den er jo ikke større enn tåneglen min. Jeg kan fylle den med en eneste pust.
– Vis meg, da, sa Halvor og tok ut korken.
Trollet tok flaska mellom to diger fingre og satte den mot munnen. Så blåste det.
Og da skjedde det. For det trollet blåste ut, var ikke vanlig trollpust. Det var sønnavinden, den varme, myke vårvinden som hadde ligget innestengt i magen hans i månedsvis, og nå strømmet den ut. Den var så glad for å være fri at den suste og sang og danset, og den fór inn i flaska og fylte den til randen og mer til, og fordi trollet ga den fra seg av egen vilje, fikk den plass. Hele vinden, i en liten grønn flaske.
Trollets mage ble flat. Ryggen ble rett. Og da han kjente hvor lett han var blitt, og hvor godt det kjentes, kom det noe opp gjennom halsen hans. Noe rart og ukjent og kilende.
– HO, sa trollet. – HO-HO. HO-HO-HO!
Det var en latter så stor og dyp at fjellet ristet og snøen raste og ekornene falt ut av skjegget. Trollet lo og lo, så det trillet over ende i snøen og lå på ryggen og sparket med beina.
Halvor satte korken i flaska og lo han også.
Og der de lå og lo, kjente han at lufta ble mildere. Rimet smeltet fra øyenvippene til Per og Pål. De gned seg i øynene og satte seg opp og skjønte ingenting – det eneste de så, var lillebroren sin som satt i snøen og lo sammen med et troll.