Kapittel 4
Våren i Bjørkedalen
Trollet fulgte dem helt ned til skogkanten. Det hadde sluttet å le, men det smilte fremdeles, et stort steinsmil som gikk fra det ene stabburøret til det andre.
– Kom på besøk igjen, sa det. – Og ta med deg noe morsomt å fortelle. Nå som jeg har lært det, vil jeg gjerne le litt oftere.
– Det skal jeg, sa Halvor og mente det.
Så gikk de tre brødrene hjemover. Per bar sekken, og Pål bar bøkene, og Halvor bar ingenting annet enn en liten grønn flaske i den innerste lomma. Den var varm mot brystet hans, og innimellom kunne han kjenne at den dirret, som om noe der inne var utålmodig.
– Hvorfor slipper du den ikke ut nå? spurte Pål.
– Fordi den skal hjem, sa Halvor. – Til Bjørkedalen.
De gikk i tre dager. Og da de kom til veikrysset med den skjeve bjørka, var kona borte. Steinen der hun hadde sittet, var tom. Men midt på den lå det en eneste blank skilling.
Halvor plukket den opp og kjente på den. Han skjønte ikke helt hvorfor, men han ble så glad at det kjentes som om han hadde fått et lite lys i brystet.
Så kom de hjem.
Mora sto i døra som om hun ikke hadde gått derfra siden de dro. Da hun så alle tre sønnene sine komme gående gjennom snøen, slapp hun bøtta hun holdt, og løp mot dem, og hun klemte dem så hardt at Per, som var den sterkeste, måtte be henne om å ta det litt med ro.
Så sto Halvor midt på tunet og tok fram flaska.
Hele bygda hadde kommet for å se. Folk sto ved gjerdene og i vinduene og på taket av stabburet. Det var helt stille.
Halvor trakk ut korken.
Først skjedde det ingenting. Så kom det et lite pust, et mildt lite vindkast som strøk ham over kinnet og luktet av jord og bjørkeløv og sol. Og så kom resten.
Sønnavinden fór ut av flaska med et sus og en latter. Den suste over tunet og løftet lua av hodet til Halvor. Den fór gjennom bjørkene, og knoppene åpnet seg, én etter én, som små grønne hender som strakk seg mot lyset. Den rullet over jordene, og snøen smeltet og ble til bekker som sildret og sang. Den fór oppover lia og over fjellet og videre ut i hele landet, og overalt der den kom, ble det vår.
Fuglene begynte å synge. Kua i fjøset rautet. Og på enga nedenfor gården stakk de første hestehovene opp, gule som små soler.
Folk i bygda jublet. De kastet luene i været og danset rundt på tunet, og den gamle kremmeren, som hadde fortalt om Blåfjellet, tok fram fela og spilte så det klang mellom fjellene.
Om kvelden, da festen var over og alle hadde gått hjem, satt Halvor på trappa og så utover dalen. Den grønne flaska sto ved siden av ham, tom igjen. Lufta var mild, og det luktet av våt jord.
– Det var godt gjort, lillebror, sa Per og satte seg ved siden av ham.
– Ja, sa Pål. – Jeg forstår fremdeles ikke hvordan du fikk det til.
Halvor tenkte seg om.
– Jeg spurte bare, sa han. – Og så lyttet jeg.
Brødrene så på hverandre, og så lo de, alle tre, til mora ropte at de måtte komme inn før de vekket hele dalen.
Flaska sto i vinduskarmen hos Halvor resten av livet hans. Den var alltid tom. Men hvert år, på den første varme vårdagen, når sønnavinden kom over fjellet og fikk bjørkene til å synge, syntes han at han kunne høre noe i den – en lys, myk latter, som luktet av bjørkeløv.
Og var det ikke slik, så er det likevel en god historie.
Slutt