Hopp til innholdet
Eventyrreiser

Kapittel 2

Kona ved veikrysset

Halvor gikk hele dagen. Snøen knaste under støvlene, og kulden beit ham i ørene gjennom hullene i lua. Han gikk forbi gårder der folk sto i vinduene og så triste ut, og forbi enger der det skulle ha vært blomster og kalver, men der det bare var hvitt og stille.

Om kvelden kom han til et veikryss. Der sto en gammel, skjev bjørk, og under bjørka satt det en kone.

Hun var så gammel at ansiktet hennes var fullt av rynker, som bark på et tre. Hun hadde et sjal av grønn ull rundt skuldrene, og foran seg på en flat stein hadde hun lagt ut noen få ting hun ville selge: en treskje, en nøste garn, en fløyte av selje – og en liten flaske av grønt glass med en kork i.

En gammel kone i grønt sjal sitter under en skjev bjørk ved et veikryss i solnedgangen. Foran henne ligger en treskje, et garnnøste og en liten grønn flaske på en stein.
Kona ved veikrysset.

– God kveld, mor, sa Halvor, for han var oppdratt til å være høflig.

– God kveld selv, sa kona. – Du ser ut som en som er på vei et sted.

– Jeg skal til Blåfjellet, sa Halvor. – Jeg skal hente brødrene mine hjem, og så skal jeg hente sønnavinden fra trollet.

Kona lo, men det var ikke stygt ment. Det var en lys og myk latter, og Halvor syntes et øyeblikk at det luktet bjørkeløv da hun lo.

– Det var ingen liten oppgave, sa hun. – Har du noe å hjelpe deg med?

– Nei, sa Halvor. – Jeg har bare en skilling.

– Da får du kjøpe noe av meg.

Halvor så på tingene på steinen. Treskjeen var fin, men han var ikke sulten. Garnet var mykt, men han kunne ikke strikke. Fløyta var vakker, men han tenkte at troll neppe likte musikk.

– Hva koster flaska? spurte han.

– Akkurat én skilling, sa kona.

– Hva er det i den?

– Ingenting, sa kona. – Ennå.

Halvor tok opp flaska og holdt den mot lyset fra solnedgangen. Den var helt tom. Glasset var tykt og grønt, og korken satt godt. Den var ikke større enn at han kunne lukke hånden rundt den.

– Hva skal jeg med en tom flaske? spurte han.

Kona lente seg fram. Øynene hennes var grønne, og de glitret.

– En tom flaske er det beste man kan ha, sa hun, – for det er der man har plass til det man trenger mest. Men husk dette, gutten min: Flaska kan bare fylles av noe som blir gitt. Ikke av noe som blir tatt.

Halvor visste ikke hva hun mente. Men han likte henne, og han likte flaska, og noe inni ham sa at dette var riktig. Så han ga henne skillingen.

– Takk skal du ha, sa kona og putta skillingen i sjalet. – Og nå skal du få et råd på kjøpet. Når du kommer fram til trollet, så ikke slåss med ham, for det gjorde din eldste bror. Og ikke prøv å lure ham, for det gjorde din mellomste bror. Gjør det ingen har prøvd.

– Hva er det?

– Spør ham hva han ønsker seg, sa kona.

Så reiste hun seg, og det var rart, for hun var ikke så krokete som hun hadde sett ut. Hun gikk bortover vegen mot sør, og der hun gikk, syntes Halvor at snøen smeltet litt i fotsporene hennes. Men det kunne vel ha vært innbilning, for det var blitt mørkt.

Han sov den natten under den skjeve bjørka, med flaska i den innerste lomma, og han frøs ikke det minste.