Kapittel 1
Våren som ikke kom
Det var en gang en gård som lå innerst i Bjørkedalen, så langt inne at selv vegen ble trett før den kom fram. Der bodde en enke med tre sønner. Den eldste het Per, og han var så sterk at han kunne bære en kalv under hver arm. Den mellomste het Pål, og han var så klok at han kunne regne ut hvor mange korn det var i en tønne bare ved å se på den. Den yngste het Halvor, og han var verken særlig sterk eller særlig klok, men han var snill mot dyr og flink til å lytte.
Det året kom ikke våren.
Det var blitt april, og snøen lå like tykt på jordene som i januar. Det var blitt mai, og bjørkene sto nakne og grå med knoppene sammenklemt, som små hender som ikke tør åpne seg. Fuglene satt og frøs i trærne og sang ikke. Kua i fjøset ble mager, for høyet var snart slutt, og det var ikke et grønt strå å se noe sted.
– Det er sønnavinden, sa de gamle i bygda. – Den har ikke blåst i år. Uten sønnavinden kommer ikke våren.
– Hvor blir det av den, da? spurte folk.
Det var ingen som visste. Men en kveld kom det en kremmer gjennom dalen, og han fortalte at han hadde gått over fjellet ved Blåfjellet, og at han hadde hørt et brøl inne i berget, som når et troll ler – eller kanskje heller som når et troll har spist for mye.
– Det står en stor stein foran åpningen inn til berget, sa kremmeren. – Og bak steinen kunne jeg høre det suse. Det var akkurat som om det blåste der inne.
Neste morgen sto Per i døra med øksa over skulderen.
– Jeg drar til Blåfjellet, sa han. – Om trollet har sønnavinden, skal jeg banke den ut av ham.
Mora gråt litt, men Per var sterk og sta, og han dro.
Det gikk en uke. Det gikk to. Per kom ikke tilbake.
Da sto Pål i døra med en sekk full av bøker.
– Jeg drar til Blåfjellet, sa han. – Om trollet har sønnavinden, skal jeg lure den fra ham. Troll er dumme, det står i alle bøkene.
Mora gråt mer denne gangen, men Pål var klok og sta, og han dro.
Det gikk en uke. Det gikk to. Pål kom heller ikke tilbake.
Da satte Halvor seg på krakken ved ildstedet og tenkte. Han tenkte lenge, så lenge at mora trodde han hadde sovnet. Til slutt reiste han seg.
– Jeg drar også, mor, sa han.
– Du? sa mora. – Du er ikke sterk som Per, og du er ikke klok som Pål. Hva skal du gjøre mot et troll?
– Jeg vet ikke, sa Halvor ærlig. – Men noen må hente dem hjem. Og noen må hente våren.
Mora så på ham. Hun så at han mente det. Så gikk hun bort til kista og tok fram en liten pung av skinn. I den lå det en eneste skilling, blank og slitt.
– Det er det siste vi har, sa hun. – Bruk den godt.
Halvor stakk skillingen i lomma, tok på seg den gamle frakken etter far og en lue med hull i, og så gikk han ut i snøen. Han snudde seg én gang og vinket. Mora sto i døra og vinket tilbake, helt til han var borte mellom de nakne bjørkene.