Hopp til innholdet
Eventyrreiser

Kapittel 4

Frostkongens hall

Hallen lå i en dal der sola aldri kom. Den var bygget av is, men ikke slik barn bygger snøhuler. Den var hugget ut av breen selv, med søyler så høye at de forsvant opp i tåka, og vinduer av is så klar at Ylva kunne se lyset som var fanget der inne lenge før de kom fram.

Hun hadde ikke tenkt å gå dit. Stien til Stjernetind gikk forbi, langs foten av fjellet. Men da de kom til det stedet der stien delte seg, var den andre veien borte. Snøen hadde lagt seg over den, glatt og tykk, og det eneste sporet som var igjen, førte rett til hallens port.

– Han vil at vi skal komme, sa Grå lavt. – Da er det ingen vits i å late som noe annet.

Porten åpnet seg av seg selv. Innenfor var det kaldt på en måte Ylva aldri hadde kjent før. Ikke den friske kulden fra en vintermorgen, men en tung kulde, som et rom der ingen har bodd på lenge.

Langs veggene hang lyset.

Det var mer enn hun hadde sett under Isbrua. Nordlys hang i lange, frosne gardiner. Måneskinn lå i skåler av is. Inne i høye glasskrukker svevde små stjerner, blekere enn Sirna, og noen av dem var nesten slukket.

Midt i salen, på en stol av is, satt Frostkongen.

Han var høy og mager, med et ansikt som så ut til å være hugget av den samme isen som resten av hallen. Skjegget hans var hvitt av rim. Øynene var lyseblå og veldig, veldig gamle. Han så ikke sint ut. Han så trøtt ut.

– Du har noe som tilhører meg, sa han.

– Nei, sa Ylva. Hun holdt lykta fast mot brystet. – Hun tilhører himmelen.

– Alt lys som faller, tilhører meg. Slik har det alltid vært. Jeg trakk i trådene hennes, og hun falt. Derfor er hun min.

Ylva kjente at hun ble sint, og det var godt, for det var lettere å være sint enn å være redd.

– Hvorfor trenger du så mye lys? spurte hun. – Du har jo en hel hall full.

Frostkongen så på henne lenge. Så reiste han seg, og isen knaket under ham, og han gikk bort til en av glasskrukkene og la hånden mot den.

– Fordi jeg ikke kan lage det selv, sa han. – Vet du hvordan det er, barn? Å leve i et land der sola aldri kommer? Å se lyset hver natt, der oppe, og vite at det aldri blir ditt? Jeg begynte med en liten bit nordlys, for hundre år siden. Bare for å ha noe å se på. Men det var ikke nok. Det er aldri nok.

Han snudde seg mot henne. – Gi meg stjernen, så skal du få gå hjem. Ellers blir du her. Det er plass til en til.

Ylva så på lyset i krukkene. Det blafret ikke, slik lys skulle gjøre. Det sto helt stille. Det var vakkert, men det var en trist sorts vakkert, som en blomst som er presset mellom to sider i en bok.

Og så forsto hun noe.

– Det skinner ikke, sa hun.

– Hva?

– Lyset ditt. Det skinner ikke. Det bare ligger der. Lys må få bevege seg, ellers er det ikke lys lenger. Det er bare et minne om lys.

Frostkongen sa ingenting.

Ylva tok et steg fram. Hun skalv i knærne, men hun gikk likevel, helt til hun sto rett foran ham. Så gjorde hun noe hun ikke hadde planlagt. Hun åpnet lykta.

Sirna svevde ut. Hun var så liten nå at hun knapt var større enn en gnist. Men da hun kom ut i den kalde salen, begynte hun å skinne. Ikke mye, men nok. Lyset hennes falt på isveggene og ble kastet tilbake, og tilbake igjen, til hele hallen var full av små, dansende flekker av gull.

For første gang på hundre år blafret lyset i Frostkongens hall.

Han løftet hånden, som for å fange det. Men lyset gled mellom fingrene hans, varmt og levende, og han ble stående og se på det som gnistret i håndflaten hans.

– Bestemor sier at man må gå med åpne hender, sa Ylva. – Jeg tror kanskje det betyr at man ikke kan holde fast i lys. Man kan bare dele det.

Frostkongen stod stille i lang tid. Så gikk han langsomt bort til den nærmeste glasskrukken og løftet lokket.

Den lille, bleke stjernen inni steg opp. Den svevde et øyeblikk under taket, som om den ikke trodde at det var sant. Så fant den en sprekk i isen og forsvant ut mot himmelen.

Han åpnet en krukke til. Og en til.

– Gå, sa han uten å snu seg. – Stjernetind er ikke langt herfra. Dere har én natt igjen.