Hopp til innholdet
Eventyrreiser

Kapittel 5

Den lengste natten

Stien opp mot Stjernetind var bratt og smal, og snøen lå hard som glass. Ylva gikk med lykta i den ene hånden og den andre hånden på fjellveggen, og Grå fløy foran og ropte når det var is under snøen.

Det ble mørkt tidlig. Det var den lengste natten i året, og sola hadde knapt vært oppe før den sank bak fjellene igjen. Men himmelen var ikke tom. Fra dalen bak dem steg det lys. Først én stjerne, så ti, så hundre. Alle de fangede lysene fra Frostkongens hall fløy hjem, og nordlyset som hadde hengt frosset i hundre år, rullet seg ut over himmelen i grønne og fiolette bølger.

– Se, hvisket Sirna. – De har fått trådene sine tilbake.

Hun var veldig liten nå. Ylva kunne knapt se henne gjennom glasset. Men lyset hennes var varmere enn før, som om det hadde fått mot av å se alle de andre.

De nådde toppen like før midnatt.

Stjernetind var en smal kam av stein og snø, og der oppe var det så høyt at Ylva kunne se hele verden. Dalen med Kvitfjell, der ett eneste vindu lyste – hun visste at det var bestemor som ventet. Isbrua som blinket blått i måneskinnet. Breen, fjellene, og langt borte havet, som en sølvstripe mot horisonten.

Og over alt sammen: himmelen. Så full av stjerner at det nesten ikke var mørke igjen mellom dem.

En jente står på en smal fjelltopp med armene løftet. Over henne stiger en ny, klar stjerne opp mot himmelen, holdt av tynne lystråder.
Den lengste natten, på toppen av Stjernetind.

– Det er der, sa Sirna. – Plassen min.

Ylva så opp. Rett over dem, i mønsteret av stjerner, var det en liten tom flekk. Rundt den kunne hun se noe hun aldri hadde sett før: tynne, glitrende tråder, som edderkoppspinn med dugg på, som strakte seg fra stjerne til stjerne og møttes i det tomme punktet.

– De venter på meg, sa Sirna.

Ylva åpnet lykta. Hendene hennes skalv, og det var ikke bare av kulde.

Sirna svevde opp og ble hengende foran ansiktet hennes. Hun var ikke større enn et snøfnugg, men øynene hennes var de samme: dype og blanke, med noe som glitret langt inne.

– Takk, Ylva, sa hun.

– Kommer du til å huske meg?

– Vi husker alt, sa Sirna. – Hver gang du ser opp, kommer jeg til å se tilbake.

Det var da sola snudde.

Ylva kjente det mer enn hun så det. Det var som om hele verden trakk pusten. Stjernene sang, en tone så dyp at hun kjente den i hjertet, og himmelen åpnet seg. Det var den eneste måten hun noen gang kunne forklare det på senere. Himmelen åpnet seg, som en dør, og trådene av lys strakte seg ned mot fjelltoppen.

Sirna tok tak i dem.

Hun steg opp, først langsomt, så raskere, og for hver meter hun steg, ble hun større og klarere. Hun ble stor som en lykt, så stor som et bål, og så var hun ikke lenger et barn, men en stjerne – en ny, klar stjerne rett over Stjernetind, som skinte sterkere enn alle de andre.

Så lukket himmelen seg, og natten var stille igjen.

Ylva ble stående lenge. Grå satte seg på skulderen hennes og sa ingenting, og det var godt.

Til slutt så hun ned på lykta i hånden. Den var tom. Men da hun skulle lukke den, så hun at det lå noe på bunnen, oppå bestemors ullfôr. En liten gnist. Den var ikke større enn et sandkorn, men den lyste, varm og gyllen, og den sluknet ikke.

Hun lukket lykta forsiktig og begynte å gå ned.


Den vinteren tok slutt tidligere enn noen på Kvitfjell kunne huske. I februar begynte bekken å renne igjen. I mars kom de første trekkfuglene. Og i april, da bestefar gikk ut for å se på jordene, fant han hestehov langs låveveggen, på det stedet der stjernen hadde falt.

Ylva hadde lykta stående i vinduskarmen sin. Om kveldene, når hun ikke fikk sove, så hun på den lille gnisten som lyste på bunnen. Og så så hun ut, opp mot Stjernetind, der den klareste stjernen på himmelen sto og blinket.

Hun var helt sikker på at den blinket tilbake.

Slutt