Hopp til innholdet
Eventyrreiser

Kapittel 3

Over Isbrua

De dro før daggry. Bestefar hadde våknet og fått hele historien fortalt, og han hadde sittet stille lenge før han reiste seg og hentet trugene fra loftet. Han hadde festet dem på Ylvas støvler med sine store, knudrete hender, og da han var ferdig, hadde han holdt henne fast i en lang klem.

– Gå ikke over Isbrua i mørket, sa han. – Og hør på ravnene. De vet mer enn de vil ha det til.

Sirna satt i en liten lykt av messing som Ylva bar foran seg. Bestemor hadde foret den med ull, og gjennom glasset skinte lysbarnet svakt og gyllent, akkurat nok til å lyse opp stien foran dem.

De gikk i tre dager.

Den første dagen fulgte de elva oppover dalen, der granskogen sto så tett at snøen bare falt i flekker mellom trærne. Den andre dagen klatret de over Ulvåsen, der vinden hadde blåst fjellet bart, og der Ylva måtte holde lykta inntil seg for at den ikke skulle blåse bort. Om kvelden gravde de seg ned i en snøhule, og Sirna fortalte om hvordan himmelen så ut fra innsiden: at stjernene sang til hverandre om natten, i toner så dype at menneskene bare kunne kjenne dem som en ro i brystet.

– Hva synger de om? spurte Ylva.

– Om alt de har sett, sa Sirna. – Vi ser alt, vet du. Hver gang et barn ser opp og lurer på noe, ser vi tilbake.

Den tredje dagen kom de til Isbrua.

Ylva hadde hørt om den hele livet, men hun hadde aldri trodd at den var så stor. Breen strakte seg mellom to fjell som en frossen elv, og over den dypeste kløfta hadde isen bøyd seg til en bue, tynn og blank og blå som et vindusglass. Under den gikk det ned, ned, ned, så dypt at bunnen forsvant i en blå skygge.

En tynn bue av blå is over en dyp kløft. En liten skikkelse med lykt går over brua, og en ravn flyr over.
Isbrua, tynn og blank som et vindusglass.

– Vi må over, sa Ylva. Stemmen hennes var mindre enn hun ønsket.

Sirna sa ingenting. Lyset hennes hadde blitt svakere for hver dag, og nå var det knapt større enn en glødende kull.

Det var da ravnen kom.

Den landet på en stein like ved, en stor, grå fugl med fjær som var blitt bleke av alder. Den la hodet på skakke og så på Ylva med ett svart øye, så med det andre.

– Det er en dårlig dag å gå over Isbrua, sa ravnen.

Ylva var så overrasket at hun nesten mistet lykta. Men bestefar hadde sagt at hun skulle høre på ravnene, så hun svelget og nikket høflig.

– Hvorfor det?

– Fordi han lytter, sa ravnen. – Frostkongen. Isbrua er hans. Hvert steg du tar på den, kjenner han i fingrene. Han vet allerede at du kommer. Han vet hva du bærer.

– Finnes det en annen vei?

– Nei, sa ravnen. – Men det finnes en annen måte å gå på.

Den hoppet nærmere og kikket inn i lykta. Sirnas lys blafret, som om hun prøvde å smile.

– Isen hører tunge skritt, sa ravnen. – Den hører frykt. Den hører den som går og tenker på alt som kan gå galt. Men den hører ikke den som synger.

– Synger?

– Har du ikke en sang? Alle barn har en sang.

Ylva tenkte seg om. Bestemor pleide å synge for henne om kveldene, en gammel sang om en fjellbekk som rant til havet og kom tilbake som regn. Hun hadde ikke sunget den høyt på mange år. Hun var tolv nå. Det føltes barnslig.

Men hun så ned i lykta, der Sirna ble mindre, og hun tenkte at det fantes verre ting enn å være barnslig.

Hun begynte å synge.

Først var stemmen hennes tynn og skjelvende. Men da hun satte foten på Isbrua og isen ikke knaket, ble hun modigere. Hun sang om bekken som sprang over steinene, og om havet som var stort og grått, og om skyene som bar vannet hjem igjen. Hun sang verset om igjen og om igjen, og isen under henne var stille som et speil.

Midt på brua så hun ned. Under seg kunne hun se rett gjennom isen, ned i det blå dypet. Og der nede, frosset fast i isen, lå det lys. Hundrevis av små gnister, fanget som insekter i rav. Nordlys som var blitt til glass. Måneskinn som var presset flatt som tørkede blomster.

Hun sluttet nesten å synge. Men så hørte hun Sirna, ganske svakt, som nynnet med. Og hun sang videre, helt til hun sto på den andre siden og kunne kjenne fast fjell under trugene.

Ravnen landet på skulderen hennes.

– Godt sunget, sa den. – Jeg heter Grå. Jeg tror jeg blir med dere et stykke.