Kapittel 2
Lysbarnet
Bestemor slapp strikkepinnene da Ylva kom inn på kjøkkenet. Hun sa ingenting på en lang stund. Hun bare så på det lysende barnet med det røde skjerfet, og så på Ylva, og så på barnet igjen.
– Jaså, sa hun til slutt. – Så det skjedde i år.
Ylva stirret på henne. – Visste du at det kom til å falle en stjerne?
– Ikke visste, sa bestemor og reiste seg. – Men min bestemor fortalte at det skjedde en gang da hun var liten. At et lysbarn falt ned på Kvitfjell, og at noen måtte følge det hjem. Jeg trodde det var et eventyr. Sett deg, vennen. Både du og den lille.
Hun helte melk i to kopper og satte dem på bordet. Sirna holdt koppen med begge hender og så forundret på hvordan melka begynte å dampe.
– Hvorfor faller dere? spurte Ylva.
– Vi faller ikke, sa Sirna. – Ikke vanligvis. Vi holder hverandre. Hver stjerne har en tråd av lys til de andre, og trådene er sterke. Men jeg er ny. Trådene mine var tynne ennå. Og i natt var det noe som dro i dem.
– Noe som dro?
Sirna så ned i koppen. – Noe kaldt. Det kom nedenfra. Det kjentes som en hånd.
Bestemor satte seg tungt ned på krakken ved ovnen. Hun var stille en stund, og da hun snakket igjen, var stemmen hennes alvorlig.
– Det er Frostkongen, sa hun. – Han bor i en hall av is bak Isbrua, der ingen mennesker går. Det sies at han samler på lys. Nordlys, måneskinn, glansen fra stjerner. Han kan ikke lage det selv, så han tar det. Og jo mer han tar, desto lengre blir vintrene.
Ylva tenkte på vinteren de hadde hatt. Snøen hadde kommet allerede i september. Bekken hadde frosset i oktober. Selv bestefar, som hadde bodd på Kvitfjell i over sytti år, sa at han aldri hadde sett maken.
– Hvordan kommer Sirna hjem? spurte hun.
Bestemor reiste seg og gikk bort til kista under vinduet. Hun lette lenge blant gamle duker og vevde bånd før hun fant det hun lette etter: en bok med slitte skinnpermer, så gammel at sidene var blitt gule og myke som stoff.
– Dette var bestemors bok, sa hun og bladde forsiktig. – Her. Hør.
Hun leste høyt, langsomt, med fingeren under linjene:
Når et barn av lys har falt, må det bæres til den høyeste toppen før den lengste natten er over. Når solen snur, åpner himmelen seg for et øyeblikk, og da kan barnet finne sine tråder igjen. Men den som bærer det, må gå med åpne hender.
– Den høyeste toppen, sa Ylva. – Det er Stjernetind.
– Og den lengste natten er vintersolverv, sa bestemor. – Om elleve dager.
– Hva betyr det at man må gå med åpne hender?
Bestemor lukket boka. – Det vet jeg ikke, vennen. Men jeg tror kanskje at du kommer til å finne det ut.
Sirna hadde lyttet uten å si noe. Lyset hennes var blitt svakere, nå skinte det omtrent som en stearinlysflamme gjennom et tynt papir.
– Jeg blir mindre, sa hun stille. – Hver time jeg er her, blir jeg litt mindre. Hvis jeg ikke kommer hjem før den lengste natten er over, tror jeg ikke at jeg kan skinne lenger.
Ylva så på henne. Hun tenkte på stien opp mot Stjernetind, som var bratt nok om sommeren. Hun tenkte på Isbrua, som ingen hun kjente hadde krysset. Hun tenkte på bestemor og bestefar, som var gamle og ikke kunne gå så langt. Og hun tenkte på at det ikke fantes noen andre.
– Jeg skal følge deg, sa hun.
Bestemor åpnet munnen for å protestere, men lukket den igjen. Hun hadde sett det blikket før. Hun hadde hatt det selv, den gangen hun var tolv år og ingen kunne stoppe henne.
– Da drar dere i morgen tidlig, sa hun bare. – Og du tar med deg bestefars truger, den gode sekken og så mye flatbrød som du orker å bære.
Den natten sov Sirna i en kurv ved ovnen, svøpt i det røde skjerfet. Ylva lå lenge våken og så på det lille lyset som pulserte i mørket. Utenfor vinduet hadde det begynt å snø igjen, store, tunge flak som falt uten en lyd.
Et sted langt borte, bak fjellene, trodde hun at hun hørte noe som knirket. Som is som strekker seg. Som noen som venter.