Hopp til innholdet
Eventyrreiser

Kapittel 1

Natten stjernen falt

Det var den sortens kveld da kulden knirker i veggene og snøen ligger så tykt over Kvitfjell at husene ser ut som de sover under hvite dyner. Ylva sto i fjøsdøra med en bøtte melk i hver hånd og pusten hang som en liten sky foran ansiktet hennes.

Over fjellene danset nordlyset. Det bølget grønt og fiolett over himmelen, som om noen der oppe ristet et silketeppe. Ylva hadde sett nordlys hele livet, men hun ble aldri lei av det. Hun satte fra seg bøttene og ble stående.

Det var da hun så stjernen.

Den løsnet fra himmelen rett over Stjernetind, den høyeste toppen i dalen. Først trodde hun at det var et vanlig stjerneskudd, slike som slukner før man rekker å ønske seg noe. Men denne stjernen sluknet ikke. Den ble større. Den tegnet en lang, gyllen strek over himmelen og kom nærmere og nærmere, til Ylva kunne høre den – en lav, syngende lyd, som når man stryker en fuktig finger langs kanten av et glass.

Så forsvant den bak låven.

Det smalt ikke. Det ble bare helt stille, og så ble snøen bak låven lys. Ikke som når man tenner en lykt, men som når sola står opp: et varmt, gyllent skinn som steg opp mellom grantrærne og fikk istappene på låvetaket til å gnistre.

Bredt nordlys bølger over en fjellkjede. Under den høyeste toppen ligger en liten bygd med lys i vinduene.
Nordlyset over Kvitfjell den kvelden stjernen falt.

Ylva så seg over skulderen mot huset. På kjøkkenet satt bestemor og strikket, og bestefar hadde sovnet i lenestolen for lenge siden. Hun burde gå inn. Hun burde si fra.

I stedet tok hun lykta fra kroken på fjøsveggen og gikk rundt låven.

Snøen rakk henne til knærne. Hun tråkket seg fram gjennom drivene, og jo nærmere hun kom, desto varmere ble lufta. Det dryppet fra grenene. Under føttene hennes ble snøen våt og tung, og et sted under den kunne hun høre en bekk som ikke hadde rent siden oktober.

Midt i en liten grop i snøen lå lyset.

Det var omtrent så stort som et brødlass, og det pulserte sakte, som et hjerte som slår. Ylva holdt opp hånden for øynene. Gjennom fingrene kunne hun se at det var noe inne i lyset. En form. Et hode, to armer, to knær trukket opp mot brystet.

Det var et barn.

– Hallo? hvisket Ylva.

Lyset dirret. Så åpnet barnet øynene, og de var ikke som andre øyne. De var blanke og dype, som natthimmel en klar januarkveld, og langt inne i dem glitret det.

– Hvor er jeg? spurte barnet. Stemmen lød som små bjeller.

– Du er på Kvitfjell, sa Ylva. – Bak låven vår. Du falt ned fra himmelen.

Barnet så opp. Over dem hadde nordlyset bleknet, og stjernene sto stille og kalde på sine plasser. Det var en tom flekk rett over Stjernetind, et lite hull i mønsteret, som når noen har mistet en perle fra et halsbånd.

– Det er min plass, sa barnet lavt. – Jeg holdt på å lære å skinne helt alene. Så glapp jeg.

Ylva satte seg på huk i den våte snøen. Hun visste ikke hva hun skulle si, så hun sa det første hun kom på.

– Jeg heter Ylva.

– Jeg heter Sirna, sa lysbarnet. Og så, etter en stund, med en stemme som var mye mindre enn den hadde vært: – Jeg fryser.

Ylva hadde aldri hørt om at stjerner kunne fryse. Men hun så at lyset rundt Sirna ikke var like sterkt som da hun kom. Det hadde trukket seg sammen, som en flamme som må dele lufta med for mange.

Hun tok av seg skjerfet, det tykke røde som bestemor hadde strikket, og la det forsiktig rundt skuldrene til Sirna. Ullen kjentes varm mot hendene hennes, nesten for varm, men den tok ikke fyr.

– Bli med inn, sa Ylva. – Bestemor har varm melk på ovnen.

Sirna nølte. Så rakte hun fram en hånd, og Ylva tok den. Den var lett som en snøfnugg og varm som en kopp te, og da de gikk sammen tilbake rundt låven, smeltet fotsporene deres til små dammer bak dem.