Kapittel 4
De som lyser
De kom opp fra dypet som en langsom, glødende sky.
Først trodde Noor at det var én stor ting. Så så hun at det var mange – hundrevis, kanskje tusenvis – av små, gjennomsiktige skapninger, hver av dem omtrent like stor som en hånd. De var formet som paraplyer, eller kanskje som blomster som var snudd opp ned, og fra kanten av hver av dem hang det lange, tynne tråder som dirret i vannet.
Og de lyste.
Lyset bølget gjennom dem i bølger av farger, blått og grønt og fiolett, akkurat som nordlys. Det startet hos én, gikk videre til den neste og den neste, og spredte seg utover i ringer, som når man kaster en stein i et vann.
Ingen i laboratoriet sa et ord. Mamma hadde lagt hånden over munnen. Pip svevde helt stille, og sensorene hans var så store og runde som Noor aldri hadde sett dem.
– De er ... vakre, hvisket Noor.
– Første observasjon av utenomjordisk liv, sa Pip lavt. – Klokka er fem og fjorten. Jeg kommer til å huske dette tallet for alltid.
Skapningene svevde nærmere sonden. De var forsiktige. De holdt seg på avstand fra lampene, som om lyset var for skarpt for dem. Men de var nysgjerrige. Noor kunne se det på måten de beveget seg på, i små rykk, fram og tilbake, som en katt som undersøker en ukjent lyd.
Så samlet de seg i en ring rundt sonden. Og lyset deres endret seg.
Kort, kort. Kort, kort, kort. Langt.
– Det er dem, sa Noor. – Det er de som har sendt signalet.
Mamma nikket langsomt. Hendene hennes skalv da hun satte seg foran kontrollpanelet. – Pip, kan du styre lampene på sonden?
– Ja.
– Send mønsteret tilbake. Nøyaktig likt.
Pip blinket. Nede i havet blinket lampene på sonden. To korte, tre korte, ett langt.
Skapningene stivnet.
I flere sekunder skjedde det ingenting. Noor holdt pusten. Hun kunne høre sitt eget hjerte banke.
Så eksploderte havet i lys.
Det var ikke et mønster lenger. Det var tusen mønstre på en gang. Lyset raste gjennom skyen av skapninger i spiraler og bølger og stjerner, i farger Noor ikke hadde navn på, og det spredte seg utover, lenger og lenger, til hele skjermen var et hav av glitrende lys.
– Hva sier de? hvisket hun.
– Jeg vet ikke, sa Pip. – Men jeg har aldri sett så mye data på en gang.
Langsomt, etter flere minutter, ble lyset roligere. Skapningene trakk seg sammen igjen, og så begynte en av dem – den største, med tråder som var lengre enn alle de andres – å blinke alene.
Det var et nytt mønster nå. Lengre. Mer innviklet. Først et rolig skinn, varmt og gyllent. Så noe som så ut som en strøm av små gnister som steg oppover. Så et kaldt, hvitt lys som ble sterkere og sterkere, så sterkt at det nesten gjorde vondt å se på. Og så: mørke.
Så igjen. Gyllent. Gnister som stiger. Hvitt og sterkt. Mørke.
– Det er en historie, sa Noor plutselig. – De forteller en historie.
– Hvordan kan du vite det? spurte mamma.
– Jeg vet ikke. Jeg bare ... se. Det gylne. Det er dem, når alt er som vanlig. Gnistene som stiger. Det er varmen fra boret. Og det hvite lyset ...
Hun stoppet.
– Det er det som skjer hvis vi bryter gjennom, sa mamma stille.
Hun så på skjermen lenge. Noor så at hun tenkte, at hun regnet, at hun prøvde å forstå. Hun var en forsker. Hun trodde ikke på ting uten bevis.
Men så pekte hun på en av skjermene ved siden av, der Pip hadde samlet data fra sonden.
– Se på dette, sa hun. – Vannet rett under isen er mye mer stille enn jeg trodde. Det er nesten som et eget lag. Et skjermet lag, der det er rolig og varmt. Hvis boret bryter gjennom, kommer kaldt, oksygenrikt vann fra stasjonen ned, og varmen fra boret sprer seg ...
– Da ødelegger vi hjemmet deres, sa Noor.
Mamma nikket langsomt.
– Vi kunne ha drept dem, sa hun. – Uten engang å vite at de fantes.
Hun la hånden over Noors.
– Hadde det ikke vært for deg, sa hun.