Hopp til innholdet
Eventyrreiser

Kapittel 3

Ned gjennom isen

Den natten fikk ikke Noor sove. Hun lå i køya si og hørte på den dype, jevne brummingen fra boret, som nå jobbet med dobbel kraft. Lyden gikk gjennom hele stasjonen, gjennom veggene og gulvet og madrassen, og den gjorde det umulig å tenke på noe annet.

To, tre, én.

Hun satte seg opp. – Pip?

Han svevde inn fra korridoren, med sensorene dempet til et svakt blått nattlys. – Du skal sove, sa han. – Klokka er to og tretti. Du har sovet i null minutter.

– Jeg må se noe. Kan du hente opptakene fra kameraet i Spydet? Alle sammen, fra de siste to dagene?

Pip nølte. – Det er ikke vanlig at jeg gir tilgang til vitenskapelige data uten tillatelse.

– Det er ikke vanlig at vi finner liv på en annen planet heller.

Pip tenkte seg om. Sensorene hans flakket mellom blått og gult. Så projiserte han et bilde på veggen ved siden av køya.

De så gjennom opptakene sammen. Det tok lang tid. Pip spolte fram, time for time, og Noor satt med nesen nesten borti veggen. Det første døgnet var det ingenting. Bare svart. Men så, et sted i det andre døgnet – omtrent da de hadde økt effekten på boret – begynte det.

Først var det bare ett lys. Det blinket sakte, nesten forsiktig, som om det lurte på noe. Så kom det flere. De beveget seg nærmere boret. Og så, etter noen timer, begynte mønsteret.

To, tre, én.

– Pip, kan du vise temperaturen i vannet på samme tid?

En kurve dukket opp ved siden av bildet. Den steg jevnt. Etter hvert som Spydet smeltet seg nedover, ble vannet under det varmere. Ikke mye. Bare noen få grader. Men nok.

– Og kan du vise når mønsteret begynte?

En rød strek kom opp på kurven. Den lå akkurat der temperaturen hadde steget mest.

Noor stirret på det. – De begynte å blinke da vannet ble varmt, sa hun. – De gjør det fordi boret varmer opp vannet deres.

– Det er en korrelasjon, sa Pip. – Ikke nødvendigvis en årsakssammenheng.

– Pip.

– Ja?

– Hva ville du gjort hvis noen begynte å koke vann over hodet ditt?

Pip tenkte seg om. – Jeg ville sannsynligvis sagt fra.

Noor hoppet ut av køya og trakk på seg genseren. – Vi må vise det til mamma.

De fant henne i laboratoriet. Hun hadde ikke sovet hun heller. Hun satt foran en skjerm full av tall, med kaldt kaffe i en kopp ved siden av seg og håret satt opp med en blyant.

Hun hørte på Noor uten å avbryte. Hun så på kurvene som Pip viste. Og da Noor var ferdig, satt hun stille lenge.

– Du kan ha rett, sa hun til slutt.

– Da må vi stoppe boret.

– Det er ikke så enkelt, vennen. Erik og de andre har jobbet i fire år for dette. Jorda har betalt milliarder. Hvis jeg stopper nå, uten bevis, uten å vite sikkert ...

– Men du er sjefsbiologen. Du bestemmer over alt som har med liv å gjøre.

Mamma smilte trett. – Og akkurat nå vet jeg ikke om det er liv.

Noor tenkte seg om. Så sa hun det hun hadde tenkt på hele natten.

– Da må vi spørre dem.

– Spørre dem?

– Hvis de snakker med lys, kan vi svare med lys. Sonden har lamper. Vi kan sende mønsteret tilbake. Hvis det bare er gasser, skjer det ingenting. Men hvis det er noen der nede ...

Hun trengte ikke å si resten.

Mamma så på henne. Så på Pip. Så reiste hun seg og helte ut den kalde kaffen.

– Vi gjør det nå, sa hun. – Før de andre våkner.

De gikk sammen ned til borekammeret i bunnen av stasjonen. Det var varmt der nede, og lyden fra boret var så kraftig at de måtte rope for å høre hverandre. Mamma slo av boret med en spak, og stillheten som fulgte var så plutselig at det ringte i ørene.

Så sendte de ned sonden.

Den var ikke større enn en fotball, og den sank gjennom det smale borehullet i en tynn kabel. Noor fulgte med på skjermen. Det tok en time før den nådde enden av hullet, og enda en halv time før den hadde smeltet seg gjennom de siste femti meterne med is.

Så var den ute.

På skjermen ble alt svart. Så tente sonden lampene sine, og vannet ble blått, og i det blå svevde det partikler som glitret som støv i en solstråle.

Og under dem, langt nede i mørket, begynte noe å lyse.