Hopp til innholdet
Eventyrreiser

Kapittel 5

Et svar i mørket

Det ble et langt møte.

Hele stasjonen samlet seg i kontrollrommet, og mamma viste dem alt. Opptakene. Temperaturkurvene. Dataene fra sonden. Hun viste dem skyen av lysende skapninger som steg opp fra dypet, og hun viste dem historien om gyllent lys og hvitt lys og mørke.

Noen trodde ikke på det med en gang. Erik var den som stilte flest spørsmål. Han ville vite alt om hvordan målingene var gjort, og om det kunne finnes andre forklaringer, og om de kanskje hadde tolket for mye inn i et mønster som egentlig bare var tilfeldig.

Men så viste mamma ham opptaket av øyeblikket da sonden sendte mønsteret tilbake. Han så hvordan havet eksploderte i lys.

Erik var stille lenge.

– Jeg har ventet hele livet på å finne liv der ute, sa han til slutt. – Jeg trodde det skulle bli en triumf. Et flagg. En overskrift.

Han så på skjermen der skapningene fortsatt svevde rundt sonden, rolig nå, og lyste mykt i mørket.

– Men jeg tror at det viktigste vi kan gjøre, sa han, – er å ikke ødelegge det.

Den dagen sendte Thalassa en melding til jorda. Det tok førtifem minutter før den kom fram, og nesten to timer før svaret kom tilbake. Det var et kort svar, men det var det viktigste svaret Noor noen gang hadde hørt:

Stopp boringen. Behold sonden. Lær å lytte.


Ukene som fulgte, var de rareste og fineste i Noors liv.

Spydet ble trukket opp, og borehullet ble forseglet med en tynn plugg av is, akkurat stor nok til at kabelen til sonden fikk plass. Sonden ble liggende i vannet, med lampene skrudd ned til en svak glød. Og hver dag, på samme tid, kom skapningene opp fra dypet for å se på den.

Mamma kalte dem Lucidae, de som lyser. Noor kalte dem bare lysvennene.

Pip begynte å lage en ordbok. Han telte hvert eneste blink, hver eneste farge, hvert eneste mønster, og han sammenlignet dem med hverandre og med hva skapningene gjorde. Etter tre uker hadde han funnet tjue mønstre som alltid betydde det samme. Etter seks uker hadde han funnet hundre.

– Dette, sa han en dag og viste Noor et kort, varmt blink etterfulgt av to blå, – tror jeg betyr noe som ligner på «hallo». Eller kanskje «du er her». Det er vanskelig å si. Språket deres har ikke ord, bare følelser.

– Kan vi si det tilbake?

– Vi kan prøve.

Noor satte seg foran kontrollpanelet. Hun tenkte på alt som hadde skjedd. På signalet i mørket, og boret som nesten hadde ødelagt alt, og den store skapningen som hadde fortalt dem en historie for at de skulle forstå.

Hun trykket på knappen. Nede i havet blinket sonden. Et kort, varmt blink. To blå.

Du er her.

Det gikk et øyeblikk. Så svarte den største skapningen. Den samme sekvensen, men langsommere, mykere. Og så la den til noe nytt: et lite, gyllent glimt som steg opp og forsvant.

– Hva betyr det siste? spurte Noor.

Pip tenkte seg om lenge.

– Jeg er ikke sikker, sa han til slutt. – Jeg har bare sett det én gang før. Det var da de møtte hverandre etter å ha vært fra hverandre.

– Så det betyr ...?

– Jeg tror kanskje det betyr «velkommen».

En jente og en liten, rund robot sitter i en glasskuppel og ser opp på Jupiter. Langt under isen skimtes et mykt, gyllent lys.
Velkommen.

Den kvelden satt Noor i observasjonskuppelen igjen. Jupiter sto høyt på himmelen, stor og stripet og stille. Hun hadde en kopp algekakao mellom hendene, og Pip svevde ved siden av henne.

– Dette er den fire hundre og tjuefjerde soloppgangen du har sett fra denne kuppelen, sa han.

– Takk, Pip.

– Og den første der du vet at vi ikke er alene.

Noor så ut over isen. Den gyldne, sprukne, glitrende isen. Og hun tenkte på havet der nede, tjue kilometer under føttene hennes, der det akkurat nå svevde tusenvis av små skapninger som lyste i mørket.

Hun tenkte at de kanskje tenkte på henne også.

– Pip?

– Ja?

– Har du telt hvor mange ganger jeg har spurt om det finnes noe der nede?

– Nittiåtte, sa Pip. – Men jeg tror ikke at du trenger å spørre lenger.

Noor smilte og drakk kakaoen sin, og over dem steg Jupiter, og under dem lyste havet.

Slutt