Hopp til innholdet
Eventyrreiser

Kapittel 2

Signalet

Kontrollrommet var fullt av folk da Noor kom inn. Stasjonen hadde bare elleve fastboende, og nesten alle var der, samlet rundt den store skjermen midt i rommet. Mamma sto lengst fremme, med armene i kors og et uttrykk Noor kjente igjen. Det var uttrykket hun hadde når hun var veldig spent, men prøvde å ikke vise det.

– Hva er det? spurte Noor.

Ingen svarte. Men hun klemte seg fram mellom de voksne og så selv.

På skjermen var det et bilde fra kameraet i tuppen av Spydet, to hundre meter over havet. Det var nesten helt svart, bare en svak blågrønn tone der isen var tynnest. Men midt i det svarte blinket det.

Et lys. Så et til. Så tre i rask rekkefølge, og så et langt, rolig skinn som falmet langsomt bort.

– Det har pågått i førtisju minutter, sa Erik, som var stasjonens ingeniør. – Samme mønster hele tiden. Det kommer fra et sted rett under boret, kanskje fem hundre meter ned i vannet.

– Kan det være en refleksjon? spurte noen. – Lys fra boret som blir kastet tilbake?

– Boret har ikke lys, sa Erik. – Ikke i den enden.

– Bioluminescens, sa mamma lavt. Hun hadde ikke tatt øynene fra skjermen. – Det kan være bioluminescens. Organismer som lager sitt eget lys. Slike finnes i dyphavet på jorda.

Det ble helt stille i rommet. Alle forsto hva det betydde. Hvis det var liv der nede, var det det første livet mennesker noen gang hadde funnet utenfor jorda.

– Eller det kan være en kjemisk reaksjon, sa Erik. – Gasser som slippes ut fra havbunnen. Vi må ikke trekke konklusjoner.

Noor sa ingenting. Hun så på lysene.

Kort, kort. Kort, kort, kort. Langt.

Kort, kort. Kort, kort, kort. Langt.

– Pip, hvisket hun. – Kan du telle blinkene?

– Selvfølgelig, sa Pip og svevde opp ved siden av henne. Sensorene hans ble smale. – To korte. Tre korte. Ett langt. Pause på fire komma to sekunder. Så gjentas det.

– Hele tiden?

– Hele tiden. Mønsteret har gjentatt seg fire hundre og tolv ganger siden alarmen gikk.

Noor kjente det kriblet i nakken. – Gasser blinker ikke i mønstre, sa hun høyt.

De voksne snudde seg mot henne.

– Gasser blinker ikke i mønstre, sa hun igjen, og nå skalv stemmen litt. – To, tre, én. To, tre, én. Det er som om noen teller. Eller som om noen sier noe.

Erik smilte, ikke stygt, men på den måten voksne smiler når de synes barn har en søt idé.

– Det kan være mange forklaringer på et regelmessig mønster, Noor. Strømninger. Pulser i hydrotermiske kilder. Vi kommer til å finne ut av det når vi er gjennom isen.

– Når kommer vi gjennom?

– Hvis vi øker effekten på boret, sa Erik og så på mamma, – kan vi være gjennom om to dager i stedet for fire.

Mamma nølte. Noor så det. Hun så at mamma ville vite, så inderlig at hun nesten ikke klarte å stå stille, men hun så også at noe plaget henne.

– Hvis det er organismer der nede, sa mamma, – vet vi ikke hvordan de reagerer på varmen fra boret. Eller på lyset. Eller på oss.

– Vi har fire år med forskning som venter på dette, sa Erik. – Og jorda venter også.

Mamma så på skjermen i lang tid.

– Øk effekten, sa hun til slutt. – Men vi stopper femti meter over vannet og sender ned en sonde. Ikke noe mer før vi vet hva det er.

Folk begynte å snakke i munnen på hverandre. Noen klappet. Noen gikk for å ringe hjem til jorda, en samtale som tok førtifem minutter hver vei.

Noor ble stående foran skjermen.

Kort, kort. Kort, kort, kort. Langt.

Hun visste ikke hvorfor, men hun var helt sikker. Det der nede var ikke en kjemisk reaksjon. Det var ikke gasser. Det var noen. Og de prøvde å si noe til dem.

Hun var bare redd for at de ikke sa hei.

Hun var redd for at de sa stopp.