Hopp til innholdet
Eventyrreiser

Kapittel 1

Jupiter står opp

Hver tredje dag og nitten timer sto Jupiter opp over isen, og Noor gikk aldri glipp av det.

Hun hadde sin faste plass i observasjonskuppelen, øverst i stasjonen, der taket var laget av glass så tykt at det så grønt ut i kantene. Hun satt med knærne trukket opp under haken og en kopp algekakao mellom hendene, og hun ventet.

Først ble horisonten lysere. Isen på Europa var ikke hvit, slik isen på jorda var på bildene. Den var gyllen og rustrød og full av lange sprekker, som om noen hadde tegnet på den med en brun tusj og så glemt å viske ut. Når lyset fra sola falt på den, glitret den som sukker.

Så kom kanten av Jupiter.

Jupiter stiger opp over en horisont av gyllen, sprukket is. I forgrunnen ligger en liten forskningsstasjon med opplyste vinduer.
Jupiter står opp over Thalassa.

Den var så stor at den nesten ikke fikk plass på himmelen. Den steg opp bak isfjellene, stripet i kremhvitt og oransje og brunt, med Den store røde flekken som et øye som så ned på dem. Noor hadde lest at stormen i den røde flekken var større enn hele jorda. Hun prøvde ofte å forestille seg det, men det gikk ikke. Det var for stort til å tenke på.

– Jupiter er nå ni grader over horisonten, sa en stemme bak henne. – Ti grader. Elleve.

– Takk, Pip, sa Noor.

Pip var stasjonens servicerobot, men Noor hadde aldri tenkt på ham som en maskin. Han var omtrent like høy som henne, med en rund kropp som svevde på tre små thrustere, og to store optiske sensorer som lyste blått når han var fornøyd og gult når han var bekymret. Han var programmert til å reparere ting, rengjøre filtre og holde orden på lageret, og han var veldig, veldig glad i å telle.

– Dette er den fire hundre og trettende soloppgangen du har sett fra denne kuppelen, sa Pip.

– Har du telt dem alle sammen?

– Selvfølgelig. Jeg teller alt. Jeg har også telt antall kopper algekakao du har drukket. Vil du vite tallet?

– Nei takk, sa Noor og lo.

Hun hadde bodd på Thalassa i nesten fire år, siden hun var ni. Moren hennes, doktor Samira Haddad, var stasjonens sjefsbiolog, og hun var her for å finne ut om det fantes liv i havet under isen. For det fantes et hav. Alle visste det. Tjue kilometer under føttene deres, under isskorpen, lå et hav som var større enn alle havene på jorda til sammen. Mørkt og saltholdig og varmt nok til at vannet ikke frøs, holdt oppe av tidevannskreftene fra Jupiter som kna og strakk månen hele tiden.

I fire år hadde stasjonen boret seg nedover. Det store isboret, som de kalte Spydet, smeltet seg gjennom isen med en hastighet på femti meter i døgnet. Nå var det bare to hundre meter igjen.

– Om fire dager, sa Pip, som om han hadde lest tankene hennes, – er vi gjennom.

– Tror du det er noe der nede?

Pip tenkte seg om. Det kunne Noor se, for sensorene hans flakket litt.

– Jeg har ikke nok data til å svare, sa han. – Men jeg har telt antall ganger du har spurt meg om det. Det er nittisju.

Noor smilte og drakk det siste av kakaoen. Jupiter hadde steget helt over horisonten nå og fylte en fjerdedel av himmelen.

Det var da alarmen gikk.

Det var ikke den store alarmen, den som betydde trykkfall eller brann. Det var en lav, pulserende tone fra kommunikasjonspanelet, den som betydde at instrumentene hadde fanget opp noe uvanlig.

Noor og Pip så på hverandre.

Så løp de.